For ni år siden, i 2002, hersket det tilsynelatende fred og fordragelighet i Agderfylkene. Sørlandsbegrepet var 100 år og det var ikke måte på hvor joviale og sammensveiste vi var her nede. Det var Agdesiden her og Sørlandet der og Vilhelm Krag opp i mente.
Men knapt hadde den siste jubileumsfeirer gått hjem, så dukket mørke skyer opp i horisonten. I de sentrale strøk raslet man med fusjonssabelen, og tidlig i 2003 dukket Distriktskommisjonen opp på banen. På det harmoniske Sørlandet var det som et glimt av selveste Dyret hadde dukket opp, det i Åpenbaringen vi kjenner så alt for godt her nede. Et samlet Agder spøkte i skyggene og folket følte frykten.
I vestre Vest skulle man i alle fall ikke slås sammen med Aust, da heller bli rogalending. Og i østre Aust kunne man ikke skjønne annet enn at de driftige telemarkingene i Grenland måtte være redningen fra de skumle Kristiansanderne. Langs frontlinjen, eller fylkesgrensen om man vil, var tonen en helt annen. Her lød applausen så høyt at det kunne ta nattesøvnen fra mang en motstander. De ivrigste grenseboerne i øst truet endatil med å melde overgang til vest om ikke motstanderne kjente sin besøkelsestid.
Tiden gikk i halvannet år, og Distriktskommisjonen konkluderte med at her skulle intet endres. Men spliden var sådd, skaden var skjedd og sørlendingene ville slåss for sin sak om den var lagt aldri så død. Frykten for et samlet Agder viste seg å være vital og voldsom.
Hva er så realitetene i dette?
Et samlet Agder ville blitt Norges niende største fylke i areal, litt mindre enn Sogn og Fjordane, et fylke som tilsynelatende drives med en viss suksess til tross for at de ikke engang har ett felles navn.
Befolkningsmessig ville Agder havnet midt på den nasjonale størrelsesskalaen med omtrent samme antall innbyggere som Østfold, Buskerud, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nordland. Det er ikke ofte noen av disse holdes frem som eksempler på nasjonale katastrofeprosjekter.
Hva så!
Men på Sørlandet er vi så alt for mange som skal ha oss frabedt den slags bakstreversk propaganda. Her skal det være som det alltid har vært, ja i hvert fall siden 1919, og nye tanker forstyrrer freden.
Kanskje vi egentlig har det så bra at vi er redde for hva de andre kan ta fra oss. Kanskje det rett og slett bor så alt for mange ekte sørlendinger her nede.
Sørlendingen Victor Normann sa en gang at noe slikt som at “det er ikke noe galt med Sørlandet som ikke en total utskifting av befolkningen kunne gjøre noe med”.
Kanskje han hadde rett - og i høst skal det stemmes.
